13.06.2018

Lgnen

Han hadde lyet til foreldrene om at han hadde blitt ranet p vei hjem fra skolen. Det var grunnen til at han ikke hadde betalt for bli med bussen. N sto han her foran rektor. Dritredd. Dritredd for bli avslrt. Dritredd for hva som ville skje.

Tobias var den eneste som visste det. Den eneste Andreas kunne stole p for Tobias sa det ikke videre. Andreas var livredd. Han hadde aldri vrt inne p rektors kontor fr. Rektor var bare den skumle dama han alltid hadde vrt redd for. Livredd. Dama som alle de slemme barna mtte g til. N var det jo ikke snn at Andreas hadde gjort noe galt. Eller det visste ingen andre enn Andreas selv og broren som var 3 r yngre. Han hadde lyet til foreldrene om at han hadde blitt ranet p vei hjem fra skolen. Det var grunnen til at han ikke hadde betalt for bli med bussen. N sto han her foran rektor. Dritredd. Dritredd for bli avslrt. Dritredd for hva som ville skje. For fremtiden hans.

Tobias sto ved dra til rektors kontor. Akkurat innenfor s dra s vidt greide lukke seg. Tobias var livredd for rektor og det hadde han alltid vrt. Han ville helst st s langt unna denne skumle dama som mulig. Han syntes s synd p storebroren sin som faktisk mtte prate med henne. Tobias som s vidt turte se henne i ynene. Hver dag p skolen nr Tobias s henne holdt han p tisse i buksene. Var livredd for gjre noe galt. For vre slem. Han lurte p om han skulle g bort til moren. Gjemme seg inni armene hennes eller bak ryggen hennes, men hun sto alt for nrme rektoren. Stakkars stakkars Andreas. Det er han som burde gjort det. Var det enste han greide tenke p og han ville bare hjem.

"N Andreas, kan du fortelle oss hva som skjedde fra du sluttet p skolen og til disse mennene kom bort til deg og rana deg?" Spurte rektor mens hun stirret hardt inn i ynene til. svarte ikke. Han var bare stiv av skrekk. "Andreas, hvordan var det disse mennene s ut? Husker du noe av det" spurte rektoren da han ikke fikk noe svar fra den tause gutten frste gang og hpet hun ville lykkes bedre denne gangen. Hun trillet kontorstolen til nrmere pulten sin. Andreas ristet p hodet stivt og skrekkslagent med sine store, brune redde yne. Han tok et skritt tilbake. Han kjente en stein begynne grave seg opp inni seg. Han ville ikke vre her lengere! Han hadde bare lyst til ta med seg lillebroren og stikke. Stikke langt vekk fra folk. Langt vekk fra lgner. Langt vekk fra livet og ikke minst rektoren. Et sted der det bare var han og Tobias. "Det hadde vrt det beste akkurat n for en god stund" tenkte han.

Det var da Andreas begynte tenke p politiet. Kom politiet til bli innblandet? Kom han til bli arrestert eller mtte snakke med politiet? Skulle han lyve til politiet? Hadde Andreas blitt en slem gutt for alltid n? Bare tanken p det var ddsskremmende. Det var jo bare de slemme barna som var hos rektor og de slemme folka som snakket med politiet. Plutselig ble alt tkete rundt han og alle stemmer ble bare helt uklare.

Bilturen hjem var tortur. Tobias skravlet i vei om alt som hadde skjedd den dagen og Andreas hadde ynene knepet igjen og prvde holde styet utenfor, men det var ikke s enkelt. "Hold kjeft!" Ropte Andreas plutselig. Den lille gutten stoppet brtt og snakke og stirret forskrekket p storebroren sin. "Mamma, Andreas sa..." "Ja jeg hrte det. Andreas si unnskyld til din bror" svarte moren, mens hun kjrte inn i oppkjrselen. "Beklager" mumlet Andreas laft, mens han gikk ut av bilen og smalt igjen dra. Han lp inn, kastet av seg skoa i et hjrne og slang av seg jakka p gulvet. S spurtet han trappa, inn p rommet sitt, smalt igjen dra og heiv seg opp dyna si p senga. Innen kort tid sovnet han.

Tobias ble stende p bnd av trappa og hadde sett p Anreas som bare hadde forsvunnet opp p rommet sitt. "Hva er det med Andreas, mamma?" "Andreas har hatt en tff dag i dag. Han trenger bare sove en stund"

Under middagsbordet hadde Andreas kommet ned for spise. Han hadde ikke spist noe hele dag og moren hadde tvunget han ned for spise. Andreas bare pirket med gaffelen i middagen. "Politiet kommer for snakke med deg etter middag Andreas" sa faren etter en lang stillhet. Andreas flte at han ble knivstukket i hele ryggen, for dette ordet ble han livredd for. Han stirret med redselsfullt blikk p moren. "Slapp av, de skal bare stille deg noen f sprsml om hva som skjedde etter skolen" svarte hun. "Jeg er ikke sulten" mumlet Andreas, unnskyldte seg og gikk i fra. Han la seg ned p sofaen.

Tobias kom subbende etter han og la seg ved siden av han. Han visste ikke hva det var med storebroren bortsett fra at det var noe galt. Han flte p seg at Andreas hadde behovet for litt trst.

Andreas tok tak i hnda til Tobias og klemte den hardt. Han hadde egentlig bare lyst til grte, men holdt det inni seg. "Jeg er heller ikke sulten" sa han. Tobias nrhet til Andreas var trstende og han flte seg mye bedre.

Omsider kom politiet, men Andreas var enda ikke i stand til svare p sprsml. Tobias hadde blitt bedt om g opp i 2.etasje, mens politiet var nede. Da politiet hadde gtt hadde moren og faren hjulpet han p med pysjamasen og lagt han i senga hans. Akkurat da han trodde han var yngst i rommet krp det en liten kropp krype under dyna hans sammen med han. Andreas tok godt rundt Tobias ogs sovnet de som storebror og lillebror.

12.06.2018

Sekunder forsen

Hjernen min eksploderer av tanker. Rekker jeg skolen? Fr jeg anmerkning? Tredje gang denne uken. Ikke enda en gang. Blir lreren sur?

tte minutter igjen til skolen starter. Er sent ute. Veldig. Vil ikke f anmerkning. Kan. Ikke. Har 10 fra fr. Sykler. I oppoverbakke. Blodbakken. Fort. S fort jeg kan. Fortere. Glatt. Hadde ikke noe annet valg. Sto opp alt for sent. Griseflaks at noen har saltet snn at bakken ikke er livsfarlig.

Stillheten kveler meg. Fler meg alene. Halsen er trrere enn Sahara-rkenen. Svetten renner nedover pannen som Niagara-fossen. Kan kjenne saltet p tungen. Skyene truer i bakgrunnen. Sekken er tung. Blytung. Allikevel. Det er noe som mangler. Vet ikke hva, men det er noe.

Irriterende at jeg tilbragte hele grsdagen p pakke skolesakene mine, og enda har jeg ikke ftt med meg alt. Tulla. Ikke hele grsdagen. Uansett. Det er i bunn og grunn min skyld. La meg ikke fr midnatt i gr. Dessuten pakket jeg sakene mine i dag morges.

Hjernen min eksploderer av tanker. Rekker jeg skolen? Fr jeg anmerkning? Tredje gang denne uken. Ikke enda en gang. Blir lreren sur? Dreper han meg? Hper det. Hva er meningen med livet nr man har 10 anmerkninger og andre semester akkurat har startet? Hvordan kommer man seg inn p noen videregende skole da? Umulig. Helt umulig. Tankene danser rundt i hodet mitt, som hissige bier rundt et bol. Irriterer. Forsvinner. Ikke. Jo. Noen forsvinner, men da kommer det bare flere.

Har kommet halvveis opp bakken. 200 meter lang. Bratt. Slitsomt. Tungt. Regn. Hagler. Hodet mitt er kaldt. Iskaldt. Angrer virkelig p at jeg drakk slush fr jeg dro hjemmefra. Etter en stund blir det varmt. Febervarmt. Fttene derimot er kalde. Det er en hel innsj inne i skoene mine. Delvis svette, delvis regn. Svetten er uutholdelig.

Halsen skriker etter vann. Forsker fange regndrpene i luften. Desperat. Mislykkes. Bestemmer meg for bare kjre s fort jeg kan til skolen. Gir blaffen i innsjen i sokkene. Blodbakken sine utholdenhetsprver, saltet p tungen, tankene som ikke gr vekk, feberen, eller den knusktrre halsen. M rekke skolen. Driter i fotgjengerfeltene. Fullstendig.

Jeg rekker skolen. S vidt. Ikke. Serist? Helt. Serist. Helt serist. Et halvt minutt. Mindre. 22 sekunder. 21. Faktisk. 21 sekunder for sent. Og anmerkning. Du tenker sikkert: Hvordan gr det an ha s strenge lrere. Vel. Det er ikke alle lrere som er snn. Noen. En. Tor Pedo. Torpedo. Kler navnet sitt. Perfekt. En ordentlig sinnatagg.

Jeg flyr i flint. 21 sekunder. Sprekker av sinne. Som et lemen. Skriker til han. Rett ut. Det jeg mener. Han ser forvirret ut. Jeg skjnner ikke bret. Inntil jeg kikker opp mot klokken til hyre over tavlen. Den gr en time fortere enn min klokke som jeg har p venstrearmen. Blir litt forvirret. S gr det opp for meg hva som har skjedd. Jeg glemte stille klokken.

09.06.2018

Alene

N sitter jeg her igjen. Har stengt meg inne p badet. Kjenner angsten kommer over meg. Puster raskere. Grter stille. Jeg vil ikke at han skal hre hvor svak jeg er. Han dunker hardt i dren, banner inn til meg. Hylytt. Roper "hva faen er det jeg har gjort mot deg? Jeg vil jo bare vre venner! Fuck deg! Du behandler meg som en dritt, Ella. Jeg fortjener at du hrer etter nr jeg snakker til deg. Det er viktig for meg f uttrykke meg skikkelig. Du m jo tle det". jeg skvetter til for hvert dunk eller spark.

"Kom ut da! Hvorfor takler du ikke prate med meg engang? Hater du meg s mye?" Stillhet. Stemmen blir mildere "jeg lover ikke vre sint p deg. Kom ut da!"

Jeg holder for rene. Orker ikke hre mer. Det er det samme som alltid. Jeg har for lengst gitt opp be han pent om g ut. Det hjelper ikke kjefte tilbake eller prve forklare for ham hvor mye jeg trenger vre alene akkurat n. Han er for opptatt med f kjefta ferdig. Trykke meg ned psykisk, s jeg grter og ber om tilgivelse for noe jeg ikke vet hva er.

Jeg er bare glad jeg klarte trenge meg forbi ham og inn hit. komme meg ut av dra nytter i alle fall ikke. Han er sterkere enn meg og sperrer utgangen. En gang klarte jeg hoppe ut av vinduet, men da fulgte han etter meg.

Jeg hater det. tvinges til st ansikt til ansikt med ham og bare ta imot. All dritten som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg sier ingenting. Bare ser de svarte sinte ynene som ser ned p meg og kjenner at han spytter nr han snakker. Jeg forstr ikke hva jeg har gjort. Men noe m det vre.

"Ella, hva er galt med deg? Du overdramatiserer alltid s sinnsykt. Jeg fatter ike hvorfor du alltid skal grine. faen heller! Du gjr deg selv til et offer! Du klikker jo fullstendig. Hva har jeg gjort? Du elsker krangle ikke sant! Du tenker bare negativt om meg! Jeg vil jo bare vre vennen din."

Jeg mistenker at han blir provosert nr jeg grter. Jeg tr ikke si noen ting nr han anklager meg. Hvorfor skulle jeg det? Det hjelper ikke allikevel.

Han fortsetter bare snakke i munnen p meg. Forteller meg hvor sret han blir. Ingen ting jeg sier er godt nok. "Ella, kom ut da. Jeg vil bare gi deg en klem. Hvorfor hater du meg? Jeg lover ikke kjefte mer. Jeg er jo bare glad i deg." Men hvis jeg sier et ord imot ham, s blir han like sint. Jeg m tr forsiktig n.

S jeg gjr det som er enklest for slippe unna. Jeg tar meg sammen, psyker meg opp og pner dra. Jeg kommer ut til ham. Holder rundt ham, og sier at vi kan vre venner.

Selvflgelig skal jeg glemme alt sammen. Og "nei, jeg hater deg ikke. Du er jo gutten min". Hper ikke han gjennomskuer meg.

Jeg grter inntil skulderen hans. Grter fordi det er s vondt legge meg flatt ned for ham. Grter fordi det er s uendelig vondt miste seg selv.

Men jeg lar ham tro at jeg bare er lei meg for ha sret ham.

"Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Jeg mente det ikke. Jeg er s lei for det. Jeg skulle aldri ha blitt lei meg eller skuffet over det du gjorde. Det er min feil at jeg er altfor srbar. Kan du tilgi meg?" Jeg lever meg s inn i det jeg sier at jeg tilslutt tror det er min skyld. Han stryker meg over hret. Trster meg. "Det gr bra, Ella. Jeg tilgir deg.. N glemmer vi alt sammen og gr og har det gy."

"Ja, bare gi meg ti minutter, s er jeg klar."

"Det er greit."

Endelig ti minutter alene. Jeg tar en beroligende tablett, og setter meg ned og leser i den boken med alt det positive jeg har skrevet om ham. Nei, han skal ikke f rett i at jeg bare ser etter det negative. Jeg psyker meg opp til "ha det gy".

Og hvis jeg bare glemmer det som skjedde, s fr jeg det til.

Og selvflgelig mente han jo ikke noe vondt med psyke meg ut. Han mente jo ikke noe vondt med kjefte nr jeg ble lei meg heller.

Eller sperre meg inne.

Eller det blmerket jeg ser kommer, p den hyre armen min.

Han kunne jo ikke vite at han tok s hardt i meg. Det er fort gjort. Jeg m vre forsiktig s jeg ikke overdramatiserer, eller gjr meg selv til et offer.. Han fortjener bedre enn det.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller frste innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget fr.

Trenger du litt starthjelp finner du vre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vr engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
nsker du gjre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, laster opp et eget headerbilde og tilpasser designet slik at det passer til deg. Du kan ogs velge et helt annet design. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjr det lettere finne innlegg om akkurat det temaet du sker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vrt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkr for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

N som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vr dog oppmerksom p at det alltid m vre minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Nr du skal logge inn neste gang kan du gjre det fra vr forside p http://blogg.no/.

 

Vi hper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkr | om oss | kontakt oss | infobloggen