13.06.2018

Løgnen

Han hadde løyet til foreldrene om at han hadde blitt ranet på vei hjem fra skolen. Det var grunnen til at han ikke hadde betalt for å bli med bussen. Nå sto han her foran rektor. Dritredd. Dritredd for å bli avslørt. Dritredd for hva som ville skje.

Tobias var den eneste som visste det. Den eneste Andreas kunne stole på for Tobias sa det ikke videre. Andreas var livredd. Han hadde aldri vært inne på rektors kontor før. Rektor var bare den skumle dama han alltid hadde vært redd for. Livredd. Dama som alle de slemme barna måtte gå til. Nå var det jo ikke sånn at Andreas hadde gjort noe galt. Eller det visste ingen andre enn Andreas selv og broren som var 3 år yngre. Han hadde løyet til foreldrene om at han hadde blitt ranet på vei hjem fra skolen. Det var grunnen til at han ikke hadde betalt for å bli med bussen. Nå sto han her foran rektor. Dritredd. Dritredd for å bli avslørt. Dritredd for hva som ville skje. For fremtiden hans.

Tobias sto ved døra til rektors kontor. Akkurat innenfor så døra så vidt greide å lukke seg. Tobias var livredd for rektor og det hadde han alltid vært. Han ville helst stå så langt unna denne skumle dama som mulig. Han syntes så synd på storebroren sin som faktisk måtte prate med henne. Tobias som så vidt turte å se henne i øynene. Hver dag på skolen når Tobias så henne holdt han på å tisse i buksene. Var livredd for å gjøre noe galt. For å være slem. Han lurte på om han skulle gå bort til moren. Gjemme seg inni armene hennes eller bak ryggen hennes, men hun sto alt for nærme rektoren. Stakkars stakkars Andreas. Det er han som burde gjort det. Var det enste han greide å tenke på og han ville bare hjem.

"Nå Andreas, kan du fortelle oss hva som skjedde fra du sluttet på skolen og til disse mennene kom bort til deg og rana deg?" Spurte rektor mens hun stirret hardt inn i øynene til. svarte ikke. Han var bare stiv av skrekk. "Andreas, hvordan var det disse mennene så ut? Husker du noe av det" spurte rektoren da han ikke fikk noe svar fra den tause gutten første gang og håpet hun ville lykkes bedre denne gangen. Hun trillet kontorstolen til nærmere pulten sin. Andreas ristet på hodet stivt og skrekkslagent med sine store, brune redde øyne. Han tok et skritt tilbake. Han kjente en stein begynne å grave seg opp inni seg. Han ville ikke være her lengere! Han hadde bare lyst til å ta med seg lillebroren og stikke. Stikke langt vekk fra folk. Langt vekk fra løgner. Langt vekk fra livet og ikke minst rektoren. Et sted der det bare var han og Tobias. "Det hadde vært det beste akkurat nå for en god stund" tenkte han.

Det var da Andreas begynte å tenke på politiet. Kom politiet til å bli innblandet? Kom han til å bli arrestert eller måtte snakke med politiet? Skulle han lyve til politiet? Hadde Andreas blitt en slem gutt for alltid nå? Bare tanken på det var dødsskremmende. Det var jo bare de slemme barna som var hos rektor og de slemme folka som snakket med politiet. Plutselig ble alt tåkete rundt han og alle stemmer ble bare helt uklare.

Bilturen hjem var tortur. Tobias skravlet i vei om alt som hadde skjedd den dagen og Andreas hadde øynene knepet igjen og prøvde å holde støyet utenfor, men det var ikke så enkelt. "Hold kjeft!" Ropte Andreas plutselig. Den lille gutten stoppet brått og snakke og stirret forskrekket på storebroren sin. "Mamma, Andreas sa..." "Ja jeg hørte det. Andreas si unnskyld til din bror" svarte moren, mens hun kjørte inn i oppkjørselen. "Beklager" mumlet Andreas laft, mens han gikk ut av bilen og smalt igjen døra. Han løp inn, kastet av seg skoa i et hjørne og slang av seg jakka på gulvet. Så spurtet han trappa, inn på rommet sitt, smalt igjen døra og heiv seg oppå dyna si på senga. Innen kort tid sovnet han.

Tobias ble stående på bånd av trappa og hadde sett på Anreas som bare hadde forsvunnet opp på rommet sitt. "Hva er det med Andreas, mamma?" "Andreas har hatt en tøff dag i dag. Han trenger bare å sove en stund"

Under middagsbordet hadde Andreas kommet ned for å spise. Han hadde ikke spist noe hele dag og moren hadde tvunget han ned for å spise. Andreas bare pirket med gaffelen i middagen. "Politiet kommer for å snakke med deg etter middag Andreas" sa faren etter en lang stillhet. Andreas følte at han ble knivstukket i hele ryggen, for dette ordet ble han livredd for. Han stirret med redselsfullt blikk på moren. "Slapp av, de skal bare stille deg noen få spørsmål om hva som skjedde etter skolen" svarte hun. "Jeg er ikke sulten" mumlet Andreas, unnskyldte seg og gikk i fra. Han la seg ned på sofaen.

Tobias kom subbende etter han og la seg ved siden av han. Han visste ikke hva det var med storebroren bortsett fra at det var noe galt. Han følte på seg at Andreas hadde behovet for litt trøst.

Andreas tok tak i hånda til Tobias og klemte den hardt. Han hadde egentlig bare lyst til å gråte, men holdt det inni seg. "Jeg er heller ikke sulten" sa han. Tobias nærhet til Andreas var trøstende og han følte seg mye bedre.

Omsider kom politiet, men Andreas var enda ikke i stand til å svare på spørsmål. Tobias hadde blitt bedt om å gå opp i 2.etasje, mens politiet var nede. Da politiet hadde gått hadde moren og faren hjulpet han på med pysjamasen og lagt han i senga hans. Akkurat da han trodde han var yngst i rommet krøp det en liten kropp krype under dyna hans sammen med han. Andreas tok godt rundt Tobias også sovnet de som storebror og lillebror.

12.06.2018

Sekunder forsen

Hjernen min eksploderer av tanker. Rekker jeg skolen? Får jeg anmerkning? Tredje gang denne uken. Ikke enda en gang. Blir læreren sur?

Åtte minutter igjen til skolen starter. Er sent ute. Veldig. Vil ikke få anmerkning. Kan. Ikke. Har 10 fra før. Sykler. I oppoverbakke. Blodbakken. Fort. Så fort jeg kan. Fortere. Glatt. Hadde ikke noe annet valg. Sto opp alt for sent. Griseflaks at noen har saltet sånn at bakken ikke er livsfarlig.

Stillheten kveler meg. Føler meg alene. Halsen er tørrere enn Sahara-ørkenen. Svetten renner nedover pannen som Niagara-fossen. Kan kjenne saltet på tungen. Skyene truer i bakgrunnen. Sekken er tung. Blytung. Allikevel. Det er noe som mangler. Vet ikke hva, men det er noe.

Irriterende at jeg tilbragte hele gårsdagen på å pakke skolesakene mine, og enda har jeg ikke fått med meg alt. Tulla. Ikke hele gårsdagen. Uansett. Det er i bunn og grunn min skyld. La meg ikke før midnatt i går. Dessuten pakket jeg sakene mine i dag morges.

Hjernen min eksploderer av tanker. Rekker jeg skolen? Får jeg anmerkning? Tredje gang denne uken. Ikke enda en gang. Blir læreren sur? Dreper han meg? Håper det. Hva er meningen med livet når man har 10 anmerkninger og andre semester akkurat har startet? Hvordan kommer man seg inn på noen videregående skole da? Umulig. Helt umulig. Tankene danser rundt i hodet mitt, som hissige bier rundt et bol. Irriterer. Forsvinner. Ikke. Jo. Noen forsvinner, men da kommer det bare flere.

Har kommet halvveis opp bakken. 200 meter lang. Bratt. Slitsomt. Tungt. Regn. Hagler. Hodet mitt er kaldt. Iskaldt. Angrer virkelig på at jeg drakk slush før jeg dro hjemmefra. Etter en stund blir det varmt. Febervarmt. Føttene derimot er kalde. Det er en hel innsjø inne i skoene mine. Delvis svette, delvis regn. Svetten er uutholdelig.

Halsen skriker etter vann. Forsøker å fange regndråpene i luften. Desperat. Mislykkes. Bestemmer meg for bare å kjøre så fort jeg kan til skolen. Gir blaffen i innsjøen i sokkene. Blodbakken sine utholdenhetsprøver, saltet på tungen, tankene som ikke går vekk, feberen, eller den knusktørre halsen. Må rekke skolen. Driter i fotgjengerfeltene. Fullstendig.

Jeg rekker skolen. Så vidt. Ikke. Seriøst? Helt. Seriøst. Helt seriøst. Et halvt minutt. Mindre. 22 sekunder. 21. Faktisk. 21 sekunder for sent. Og anmerkning. Du tenker sikkert: Hvordan går det an å ha så strenge lærere. Vel. Det er ikke alle lærere som er sånn. Noen. En. Tor Pedo. Torpedo. Kler navnet sitt. Perfekt. En ordentlig sinnatagg.

Jeg flyr i flint. 21 sekunder. Sprekker av sinne. Som et lemen. Skriker til han. Rett ut. Det jeg mener. Han ser forvirret ut. Jeg skjønner ikke bæret. Inntil jeg kikker opp mot klokken til høyre over tavlen. Den går en time fortere enn min klokke som jeg har på venstrearmen. Blir litt forvirret. Så går det opp for meg hva som har skjedd. Jeg glemte å stille klokken.

09.06.2018

Alene

Nå sitter jeg her igjen. Har stengt meg inne på badet. Kjenner angsten kommer over meg. Puster raskere. Gråter stille. Jeg vil ikke at han skal høre hvor svak jeg er. Han dunker hardt i døren, banner inn til meg. Høylytt. Roper "hva faen er det jeg har gjort mot deg? Jeg vil jo bare være venner! Fuck deg! Du behandler meg som en dritt, Ella. Jeg fortjener at du hører etter når jeg snakker til deg. Det er viktig for meg å få uttrykke meg skikkelig. Du må jo tåle det". jeg skvetter til for hvert dunk eller spark.

"Kom ut da! Hvorfor takler du ikke å prate med meg engang? Hater du meg så mye?" Stillhet. Stemmen blir mildere "jeg lover å ikke være sint på deg. Kom ut da!"

Jeg holder for ørene. Orker ikke høre mer. Det er det samme som alltid. Jeg har for lengst gitt opp å be han pent om å gå ut. Det hjelper ikke å kjefte tilbake eller prøve å forklare for ham hvor mye jeg trenger å være alene akkurat nå. Han er for opptatt med å få kjefta ferdig. Trykke meg ned psykisk, så jeg gråter og ber om tilgivelse for noe jeg ikke vet hva er.

Jeg er bare glad jeg klarte å trenge meg forbi ham og inn hit. Å komme meg ut av døra nytter i alle fall ikke. Han er sterkere enn meg og sperrer utgangen. En gang klarte jeg å hoppe ut av vinduet, men da fulgte han etter meg.

Jeg hater det. Å tvinges til å stå ansikt til ansikt med ham og bare ta imot. All dritten som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg sier ingenting. Bare ser de svarte sinte øynene som ser ned på meg og kjenner at han spytter når han snakker. Jeg forstår ikke hva jeg har gjort. Men noe må det være.

"Ella, hva er galt med deg? Du overdramatiserer alltid så sinnsykt. Jeg fatter ike hvorfor du alltid skal grine. faen heller! Du gjør deg selv til et offer! Du klikker jo fullstendig. Hva har jeg gjort? Du elsker å krangle ikke sant! Du tenker bare negativt om meg! Jeg vil jo bare være vennen din."

Jeg mistenker at han blir provosert når jeg gråter. Jeg tør ikke si noen ting når han anklager meg. Hvorfor skulle jeg det? Det hjelper ikke allikevel.

Han fortsetter bare å snakke i munnen på meg. Forteller meg hvor såret han blir. Ingen ting jeg sier er godt nok. "Ella, kom ut da. Jeg vil bare gi deg en klem. Hvorfor hater du meg? Jeg lover å ikke kjefte mer. Jeg er jo bare glad i deg." Men hvis jeg sier et ord imot ham, så blir han like sint. Jeg må trå forsiktig nå.

Så jeg gjør det som er enklest for å slippe unna. Jeg tar meg sammen, psyker meg opp og åpner døra. Jeg kommer ut til ham. Holder rundt ham, og sier at vi kan være venner.

Selvfølgelig skal jeg glemme alt sammen. Og "nei, jeg hater deg ikke. Du er jo gutten min". Håper ikke han gjennomskuer meg.

Jeg gråter inntil skulderen hans. Gråter fordi det er så vondt å legge meg flatt ned for ham. Gråter fordi det er så uendelig vondt å miste seg selv.

Men jeg lar ham tro at jeg bare er lei meg for å ha såret ham.

"Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Jeg mente det ikke. Jeg er så lei for det. Jeg skulle aldri ha blitt lei meg eller skuffet over det du gjorde. Det er min feil at jeg er altfor sårbar. Kan du tilgi meg?" Jeg lever meg så inn i det jeg sier at jeg tilslutt tror det er min skyld. Han stryker meg over håret. Trøster meg. "Det går bra, Ella. Jeg tilgir deg.. Nå glemmer vi alt sammen og går og har det gøy."

"Ja, bare gi meg ti minutter, så er jeg klar."

"Det er greit."

Endelig ti minutter alene. Jeg tar en beroligende tablett, og setter meg ned og leser i den boken med alt det positive jeg har skrevet om ham. Nei, han skal ikke få rett i at jeg bare ser etter det negative. Jeg psyker meg opp til å "ha det gøy".

Og hvis jeg bare glemmer det som skjedde, så får jeg det til.

Og selvfølgelig mente han jo ikke noe vondt med å psyke meg ut. Han mente jo ikke noe vondt med å kjefte når jeg ble lei meg heller.

Eller sperre meg inne.

Eller det blåmerket jeg ser kommer, på den høyre armen min.

Han kunne jo ikke vite at han tok så hardt i meg. Det er fort gjort. Jeg må være forsiktig så jeg ikke overdramatiserer, eller gjør meg selv til et offer.. Han fortjener bedre enn det.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, laster opp et eget headerbilde og tilpasser designet slik at det passer til deg. Du kan også velge et helt annet design. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen